Wednesday, November 15, 2017

Winter Never Lasts Forever

Den første snøen har kommet. Den kom i går, og jaggu ligger den ikke på bakken enda. Jeg er ikke en vinterperson. Jeg liker sol, strand, sommer og varme. Jeg liker å gå barbeint og kjenne gresset mellom tærne. Jeg liker å gå med bare legger og kjenne sola på bare skuldre. Jeg strikker for å holde varmen. Tydeligvis! Lue i ull, ullsjal, genser i ull og ullsokker - kan ikke nesten ikke bli mer innpakka i ull enn det. Bra jeg har mange ullgensere!

Etter at jeg fylte på garnlageret i Rhinebeck,  noe som virkelig trengtes (?), har jeg også klart å bruke av garnet jeg kjøpte. Det er litt rart det der, egentlig. Noe garn blir liggende lenge og modne før jeg klarer å finne riktig mønster, mens annet garn bare ber om å bli strikket med med en gang. Jeg kjøpte fire nøster fra Harrisville Design, og de skrek om å bli en topp. Brukte ikke noe mønster, la opp masker til halsen og strikket raglan til ermehullene var store nok og strikket rett ned. Jeg strikket så lange ermer som jeg kunne før jeg gikk tom for blå. Har omtrent 5 m igjen av blå og litt mer av det grå. Ble veldig fornøyd, og det er en ypperlig topp å bruke med en pologenser eller en enkel genser inni. Må ut og kjøpe meg et par enkle, grå gensere.

(Tittel: Winter Never Lasts Forever - Marit Larsen)






The first snow has fallen. It fell yesterday, and it's still there. I'm so not a winter person. I like the sun, the beach, the summer and the heat. I like to walk barefoot and feel the grass between my toes. I like to walk around with naked legs and feel sun stroke my shoulderes. I knit to keep warm. Obviously! A woolen hat, woolen shawl,woolen sweater and woolen socks - can't hardly use more wool than that. Good thing I have a lot of woolen sweaters.

After I filled up my stash in Rhinebeck, it really needed to be filled up (?), I actually have managed to use som of the yarn I bought. It's a bit weird, really. Some yarn just lay around in my stash for ages before I find the right pattern for it, while some yarn just scream to be knitted with right away. I bought four skeins from Harrisville Design, and they just screamed at me. I knitted a top, and I didn't use a pattern. I just casted on the right amount of stitches for the neckline and started the raglan increases. I knitted until the yoke ws long enough to fit, and then I continued with the body. I knitted the arms as long as I had yarn. After I finished I had about 5 m of blue yarn left. A bit more of the grey yarn. I'm really happy with it, great to use outside a cotton top. I need to buy some simple greay tops.

(Title: Winter Never Lasts Forever - Marit Larsen)

Monday, November 13, 2017

Beautiful Trauma

Noen ganger kan strikking nesten føre til traumer, sagt på spøkefullt, altså. Jeg teststrikket Blue Snowdrop genser designet av Life Is Cozy, og genseren er veldig fin, og jeg er fornøyd med den. Det er bare at å strikke en haug med omganger med tre farger samtidig og noen med fire farger samtidig, det er sterke saker. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ante at mønsteret krevde at jeg strikket med tre og fire farger på samme omgang. Egentlig så er det bra at jeg ikke visste det, for da er jeg jammen ikke sikker på om jeg hadde hoppet på teststrikkinga. Jeg er glad for at jeg strikket genseren, den ble myk, varm og veldig fin. Så absolutt verdt strikkinga, og mønsteret er godt skrevet. Jeg anbefaler virkelig å strikke den, selv med mange farger på samme omgangen. Mønsteret kommer 15.november. Jeg brukte Cascade Alpakka som bunnfarge og brukte forskjellige alpakkanøster jeg hadde i lageret til mønsterfarger. Og det er kun på rundfellinga det er mønster, så genseren er kjapp å strikke. Og på tykke pinner.


(Tittel: Beautiful Trauma - Pink)





Some times knitting can almost cause traumas, said in a jokingly tone. I test knitted Blue Snowdrop sweater designed by Life Is Cozy. The sweater turned out real great, and I'm so pleased with it. It's just that knitting a numerous of rounds with three colours at the same time and some rounds with four colours at the same time, that's hard. I have to admit I didn't know the sweater called for so many colours knitted at the same time, but I'm glad I didn't know too. If I had known, I might not have knitted the sweater, and I love it. It turned out warm, cozy, soft and beautiful. So the sweater is absolutely worth to knit, and the pattern is well written. I recommend you knit it, even though you have to knit with three and four colours in the same round. The pattern is released 15. November. I used Cascade Alpaca as main color and I used different skeins of alpaca from my stash for contrast colors. And it's only at the top of the yoke with colors, so the sweater is actually a fast knit. And you knit it on thick needles.


(Title: Beautiful Trauma - Pink)

Sunday, November 12, 2017

Three Nights A Week

Nei, jeg kommer ikke over Rhinebeck med det første. Det var faktisk bare så fantastisk. Tro meg. Uansett, genseren som er min New York-genser, har jeg nå endelig klart å få tatt et ordentlig bilde av. Jeg tenkte egentlig på å lage en NUUK, den kortermete toppen som er i Laine nummer 1. Men siden jeg ikke hadde oppskriften, så endte jeg opp med å strikke en genser ut fra eget hodet. Ikke alltid det blir vellykket, men denne ble ganske så bra. Garnet er Brooklyn Tweed Loft og kjøpt på Purl Soho. Jeg sa såklart nei til at hespene skulle nøstes opp, for jeg hadde ikke tenkt å starte og strikke med det garnet før etter jeg kom hjem. Angret litt da jeg fikk veldig lyst å starte noe med det garnet. Jeg gikk og nøstet det opp på vei til Rhinebeck på lørdag. I køen for å komme inn til festivalen la jeg opp masker. Genseren er strikket top-down, og er strikket helt etter innfallsmetoden. Jeg har aldri strikket i Brooklyn Tweed Loft, men for et garn. Det var superdeilig å strikke i, og genseren omtrent ingenting. Jeg innrømmer at jeg kunne hatt bolen et par cm lengre, og ermene kunne også vært et par cm lengre, men jeg er fornøyd. Og den kan vel blokkes litt kraftig? Og genseren ble strikket ferdig på flyet mandag kveld på vei hjem til Norgen igjen. Liker å innbille meg at den ble ferdig over amerikansk luftrom.

Bildene er tatt av Monstermønster.

(Tittel: Three Nights A Week - Fats Domino)





No, I'm not over Rhinebeck yet. It was just fantastic. Believe me. Anyway, this is my real New York sweater, and I have finally managed to get a real photo of it. I planned to make a NUUK, the short sleeved top from Laine magazine 1. But since I didn't have the pattern, I ended up knitting a sweater from my own imagination. Not always a big succees, but this one turned out pretty ok. The yarn is Brooklyn Tweed Loft bought at Purl Soho. Of course I said no when the nice lady in the store asked if I wanted her to wind up the skeins, I wasn't going to knit with the yarn until I came home. I regret that decision a few days later of course. I ended up winding it up by hand walking to the fairground. I casted on in the line to get in. The sweater is knitted top-down, and nothing was really planned. I have never knitted with Brooklyn Tweed Loft before, but it was such a nice yarn to knit with. The sweater weighs about nothing. I admit the body could have been a couple of cm longer and the same with the sleeves, but hey, I'm totally ok with it. And I can block it forcefully, right? The sweater was finished on the plane Monday evening on my way back to Norway. I like to imagine I finished it before the plane was out of American airspace.

Photo credit Monstermønster.

(Title: Three Nights A Week - Fats Domino)

Friday, November 10, 2017

Blue Jeans

Jeg har ikke flashet stashet jeg kjøpte i Rhinebeck. Litt fordi en del var gaver, litt fordi etter vintertid er det vanskelig å få tid til å ta bilder i dagslys. Og litt, men bare bittelitt fordi jeg er litt treg. Jeg kjøpte litt garn. Ok, litt er et definisjonsspørsmål. Hvis du tenker etter hvor mye garn det egentlig finnes i Knitty City, Purl Soho, Brooklyn General Store og i alle bodene på Indie Untangled, Needles Up og på Rhinebeck, så var det litt garn jeg kjøpte. Om du tenker på hvor mye plass garnet jeg kjøpte tok i koffertene mine, så er vel litt ikke riktig ord. Som sagt, et definisjonsspørsmål. Noe av det jeg kjøpte, kjøpte jeg hos søte Miss Babs. Jeg hørte om garnet før jeg dro og på Knitty City fikk jeg høre at "the big crazy crowd is at Miss Babs early Saturday morning." I køen på vei inn kunne en hyggelig dame fortelle at Miss Babs alltid hadde en ekstrem lang kø. Det stemte. Den lengste køen var hos Miss Babs. På lørdag fikk jeg i grunnen ikke mer enn tatt litt på garnet hennes. Det var altfor mange folk der. På søndag anså jeg meg veldig heldig. Det var plass til at jeg fikk tatt på garnet, kunne tenke litt på hvilke farger som passet sammen og kanskje litt hvilket prosjekt jeg kunne bruke garnet til også. Og et par nøster bare ropte ut og ville være med. Den tanken på at jeg var heldig som kom på et tidspunkt det ikke var så mye folk hos Miss Babs sin bod forsvant da jeg fant køen for å betale garnherligheten. Køen var nemlig på utsiden og ute av syne mens jeg plukket herligheter. Med armene fulle oppdaget jeg køen som strakte seg omtrent 50-70 meter på utsiden ... Men altså, når garnet har hoppe opp i armene mine, da er det faktisk mitt garn, og da har man faktisk ikke noe annet valg enn å stille seg i kø ... Og hva var alt fuzzet rundt Miss Babs garn? Jo, det var herlige farger, mykt garn, fantastiske fargekombinasjoner og jeg fant også et digert nøste som er nok til en jakke eller genser til meg. Har ikke fått strikket av garnet enda, men om det er like deilig å strikke med som det er å ta på og se på, så skjønner jeg fuzzet.

Hittil har jeg foreløpig kun strikket et par sokker til sønnen, som han skal ha med seg på leirskole. De er strikket i Opal på pinne 2,5 mm. Blå de også! Blå er tydeligvis en farge jeg liker.


(Tittel: Blue Jeans - Lana Del Rey)













I haven't flashed the stash from Rhinebeck. A bit because some of it was gifts, a bit because it's really hard to take decent photos in daylight after we turned the clock to wintertime. And a wee bit because I might be a bit slow. I bought a little bit of yarn. Ok, a little bit depends on your definition. If you think about how much yarn they actually sell in Knitty City, Purl Soho, Brooklyn General Store and all the vendors at Indie Untangled, Needles Up and at Rhinebeck, I bought just a little bit of yarn. If you think about how much space the yarn I bought took up in both my suitcases on my way home, a little bit yarn might not be the words your looking for. Some of the yarn I bought, I bought from Miss Babs. I heard about the yarn before I left home, and at Knitty City somebody said "the big crazy crowd is at Miss Babs early Saturday morning." Queueing to get into the festival Saturday morning a nice lady could tell me that Miss Babs had the biggest queue. They were right. Saturday I was able to just touch the yarn a little bit, since there were so many people at her store. Sunday I felt lucky. When I was there, there weren't too many people. I was able to walk a bit around, touch the yarn, and even find matching colors and to think about projects I could use the yarn for. And of course, some of the skeins just screamed at me to take them home. I even thought I was lucky to be at her store excactly at a time when only a few thought the same. Well, that thought disappeared quickly. I had my arms full of lovely yarn and had to find the checkout, when I discovered the queue outside. It stretched about 50-70 meters ... But what can you do when you have your arms full of lovely yarn? I  mean, when the yarn has found its way from the shelf to my arms, the yarn is actually mine, so then I have no other choice than to queue. And what is the fuzz about with Miss Babs' yarn? Oh, the lovely colours, the softness and squishiness and the fantastic colour combinations, and I found a huge skein which is big enough to knit myself a jacket or a sweater. I haven't gotten around to knit with her yarn yet, but if it is as lovely to knit with as it is to touch, I can understand the fuzz.

So far in November, I've only knitted a pair of simple vanilla socks for my son. He's off at a camp soon, so he needs warm socks. They are knitted using Opal on needles 2,5 mm. They're blue as well. I guess I like blue.

(Title: Blue Jeans - Lana Del Rey)


Wednesday, October 25, 2017

Perfect

Vel hjemme igjen! Det regner. Det er kald. Det er det perfekte været for strikka plagg. Det er deilig å være hjemme igjen, men for en fantastisk tur jeg har hatt. Så mange minner, så mange myke, deilige garnskatter ... Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal starte. Rhinebeck er en utrolig liten, superkoselig og typisk amerikansk småby. Små butikker, av den typen som ikke er kjedebutikker, men sånne småbutikker som det bare finnes en av, trehus med gressplen på rad og rekke og amerikanske flagg på verandaen, og et trafikklys. Og den roligste og mest avslappa atmosfæren. Vi kom på torsdag, da var byen rolig og nesten ingen mennesker i gatene, men i løpet av kvelden begynte gatene å fylles opp med mennesker kledd i strikka sjal, strikka gensere og strikka jakker ... Et virkelig herlig atmosfære hvor det var lov å snakke med vilt fremmede, og strikkere snakker med andre strikkere. Det er helt naturlig å spørre en fremmed om å ta på jakka hennes eller gi komplimenter for sjalet hennes. Fantastisk!

Og festivalen? Kan ikke beskrives med ord. Det var omtrent som å være på en stor rockefestival, men musikken var byttet ut med garn og sauer og mer garn. Sola skinte hele helgen, og været var altfor varmt til å gå med ullklær, men hvem bryr seg? I alle fall ikke strikkere. Og kun strikkere går rundt med en haug med strikka ullklær i sol og omtrent 20 varmegrader. Men for pokker, har man strikket seg en Rhinebeck-genser, må den faktisk vises fram også. Min Rhinebeck-genser var Ingrid genseren av Isabell Kraemer. Den måtte av før lunsj, da var det altfor varmt. Det var så utrolig mange flotte sjal, gensere og jakker på Rhinebeck. Og vi spurte en haug om hva mønsteret het, hvilket garn de hadde brukt og skrev flittig ned. Nå har jeg en lang liste med prosjekter jeg har lyst til å legge opp til sånn omtrent NÅ. Det er så mye inspirasjon på sånne festivaler. Vet ikke med deg, men jeg får alltid startitis etter en sånn festival.

Lørdagen hadde jeg meldt meg på et kurs, Demystifying Double Knitting med Nathan Taylor også kjent som Sockmatician. Det var en liten gruppe med utrolig hyggelige mennesker som var på kurset, og Nathan var en veldig pedagogisk lærer. Mer om kurset og et intervju med Nathan kommer i en senere bloggpost. Men om du har en sjanse til å delta på et av kursene hans, meld deg på. Jeg ble bitt av dobbelstrikking, og nå har jeg lyst på en av luene hans og et langt skjerf.

Og selvfølgelig var det garn der, haugevis av garn. Køen for å kjøpe garn fra Miss Babs var omtrent uendelig. Jeg måtte ha noe av garnet hennes uansett. Ok, la oss være ærlige, jeg måtte ha mye garn. Men det var en en-gang-i-livet-opplevelse, så jeg kjøpte omtrent alt jeg kom over. Jammen bra jeg hadde med meg en tom koffert over. Den var ikke så tom på vei hjem, for å si det sånn. Det var så mange vakre garnøster, jeg hadde virkelig lyst til å kjøpe absolutt alt. Og jeg gjorde nesten det. Noen ganger må man bare kjøpe garn fordi det er vakre farger, eller fordi nøstet skriker på deg. Jeg har overhodet ingen planer for hva jeg skal lage av alt sammen, men jeg er sikker på at noe blir det. En eller annen gang.

Og det var dyr der også. Geiter, sauer, lamaer, hunder, kaniner og til og med slanger. Vi så en haug med forskjellige typer sauer, lamaer, hunder som fanget freesbies... Elsker sauer! Og det var en helt egen stemning rundt der de levende dyrene oppholdt seg. Man må jo vite hvor garnet kommer fra.

Før festivalen hadde vi fått anbefalt og hørt om eplecider donuts. Vi ventet en halvtime for å få kjøpt en, men det var faktisk verdt køen. Såpass gode at vi kjøpte en til i løpet av dagen. Den beste donuten jeg har smakt, og jeg liker egentlig ikke donuts en gang. Vi spiste falafel også. Verdt nok en kø. Smakfull og god. Det var i grunnen mange køer. Lørdag var det utrolig mange mennesker overalt, så det var kø for å komme inn for å se på garn, kø for å kjøpe garn, kø til å kjøpe drikke, kjøpe mat og ikke minst for å gå på. (Hvis du ikke var en mann, da var det null kø til doen...) Fordelen ved å være på en strikkefestival, er at ingen stirrer rart på deg om du strikker mens du køer. Mens jeg gikk til festivalen på lørdag, nøstet jeg opp Loft fra Brooklyn Tweed som jeg kjøpte på Purl Soho. Mens vi køet for å komme inn på festivalen lørdag, la jeg opp til en genser. Og før flyet var ute av amerikansk luftrom, var genseren ferdig. Min ekte Rhinebeck-genser, kan den vel kalles. Jeg får ikke tatt et ordentlig bilde av den før neste uke. Men stol på meg, det var min tre-dagers genser.

En annen ting jeg gjorde ferdig på Rhinebeck-festivalen, var et par sokker i Noro sokkegarn. Jeg måtte ta prosjektbilder på The Hill på Rhinebeck. Ikke for at det så så smart ut, men alle skjønte hva jeg drev med i alle fall. The Hill var også stedet hvor det var meet up med Ravelry og podcastere. Veldig morsomt å møte folk man bare har sett i podcaster eller pratet med på nett. Og så hyggelige folk, og må innrømme at litt starstruck da jeg møtte Bristol Ivy og Ysolda Teague...

Søndag var en roligere dag. Fortsatt sol og varmt, fortsatt mange mennesker (og de fleste i ull, så klart), men mindre køer. Jeg nøt hvert øyeblikk og lagret alt på harddisken min, så jeg kan ta det fram og leve på det når dagene med regn kommer (som dagen i dag f.eks.). Det var en tur jeg kommer til å huske for resten av livet, og jeg hadde ikke hatt noe i mot å gjøre det på nytt igjen.

(English below all the pictures) 

(Tittel: Perfect - Ed Sheeran)

 This is how happy you get when you arrive your final destination. 
Rhinebeck

Rhinebeck





 Sockmatician aka Nathan Taylor
 Miss Babs herself! 
Cutie
 The famous apple cider donut - don't leave the festival without a donut-selfie
 Project photo at Rhinebeck. 
Summing up the festival - quequestanding and walking
 Bristol Ivy... we all bought her book and she signed it
 Ysolda Teague - we were all starstruck as h...
 Mina from the Knitting Expat Podcast taken at the Indie Trunk Show
 Marsha to the left from the Fairy Little Podcast, Trysten and Christy from the Girls In The Yarn Cafe Podcast. The last two we ran into a lot of times during the weekend. Photo from the line outside the Indie Trunk show. 
 Kristy Glass - too bad we didn't see you when you filmed the Rhinebeck sweater on Saturday. Photo from Needles Up on Friday. 
 Top left - Helen from Curious Handmade Podcast, top right - Melissa from the Spicy Homemaker Podcast, bottom: Jodie and Tracie from The Grocery Girls Podcast
 Kristin from the Voolenvine yarn and Yarngasm Podcast
 Megan from The Stockinette Zombie Podcast
 Amber from The Yarn Hoarder Podcast
Adrian from The Freakish Lemon Podcast
My sweater half an hour before boarding the plane. 

And then this happened too ... Diana Walla


So, I'm back home. It's raining. It's cold. It's the perfect weather to wear knitwear. It's great to be home, but I have to say it's been a fantastic trip. So many memories, so many squishy yarn goodies ... I don't really know where to start. Rhinebeck is such a small, cozy American town. Small shops, the kind that are genuinly cozy small-town shops with no big brand-feels over it, the wooden houses with big lawns and an American flag on the porches, and one traffic light. And the most calm atmosphere ever. Thursday when we arrived, the town was so calm and almost empty of people, but during the evening the town started to fill up with people, people with knitted shawls, knitted sweaters, knitted jackets ... Such an open atmosphere, and knitters do tend to talk to other knitters. It's totally normal to ask a total stranger to feel her jacket or compliment her shawl. I love it!

And the festival itself? I have no words. It was like being at a huge rock festival, except the music was yarn and sheep and more yarn. The sun was shining the whole weekend, and actually the weather was too hot for knitwear, but who cares? Not the knitters. And only knitters strut around in as much knitwear they can find in sun and around 20 degrees Celcius. You could spot the knitters since it was the only people not wearing short sleeves and cotton in the sun. But hey, you have to show your Rhinebeck sweater at Rhinebeck. My Rhinebeck sweater was the Ingrid Pullover by Isabell Kraemer. Although, I had to take it off before lunch. So many nice sweaters, shawls and jackets strutting all around Rhinebeck. My friends and I asked people about yarn, pattern and wrote it down. Now I want to cast on so many sweaters and shawls using my new yarn. How about you?

Saturday I had signed up to a workshop; Demystifying Double Knitting with Nathan Taylor aka Sockmatician. It was such a lovely group of people, and Nathan is really a good teacher. I'm going to write a post about the workshop and an interview with Nathan himself a bit later. But if you have a chance to join one of his classes, do it! I really want to knit myself a doubleknitted hat and a long scarf.

Of course there was yarn, lots of yarn there. The line for buying Miss Babs' yarn was so long, but even so I had to have some of her yarn. Well, let's be honest, I had to buy a lot of people's yarn. But it's a once in a lifetime experience, so I'd better make the best out if it, right? A good thing I was travelling with one empty suitcase. It wasn't empty on my way back home. There was so many beautiful skeins of yarn. I really wanted to buy it all. And I almost did. I have no idea what to knit with it all, but that's not the question, right? Some times you just have to buy it since the colours are pretty or you just want to.

And there were animals there as well. Goats, sheep, lama, rabbits, dogs and actually snakes too. We saw a bunch of different types of sheep, saw some different lamas and watched dogs jumping and catching freesbies. Love sheep! And the animals just made the atmosphere even better. You have to know where the yarn comes from.

We had heard a lot about the apple cider donuts. We waited in a line for half an hour to get one. Was it worth it? Absolutely! We actually had to buy another one. Best donut I've ever tasted, and I don't really like donuts that much. And we had falafel too. Two times as well. Tasty, and well worth another line. Because on Saturday there were people everywhere and you pretty much had to queue everywhere you went, drinks, food, yarn or toilet. (Unless you were a man, then no toilet queque for you.) The great thing about a knitting festival is that nobody stares at you for knitting in the queue, so I knitted. I winded up some Loft from Brooklyn Tweed I bought at Purl Soho on my way to the fairground on Saturday. I casted on a sweater while in the line to get in to the festival on Saturday, and before my plane was out of America I casted off. My real Rhinebeck or American sweater. I have to wait until next week to get a proper project photo of it though. But take my word for it, I finished it in three days.

Another thing I finished at the festival was a pair of socks in Noro sock yarn. Took some project pictures at the Hill in Rhinebeck. Funny thing! The Hill was also the place where the Ravelry meet up and the podcaster meet up took place. So much fun to meet people you had only seen online before. And they were really nice too. So many nice people! And a bit starstruck meeting Ysolda Teague and Birstol Ivy...

Sunday was calmer. Not as many people, even though still a lot. The same beautiful weather, sun and too warm for wool. (Still wool on everybody though.) I just sucked in every moment and enjoyed and saved it to my harddrive for a rainy day (which might be today...) It was a trip I'd never forget, and I wouldn't mind doing it all again.

(Title: Perfect - Ed Sheeran)

Thursday, October 19, 2017

New York State Of Mind

Sola over skyskraperne, det evige trafikksuset bare avbrutt av sirener og biltuting, mennesker i kø, gule taxier, lukten fra pølsevognene ... du skulle tro at det var litt stressende, men det er faktisk ikke det. Av en eller annen grunn slapper jeg av i New York. Kanskje ikke slapper av, siden jeg har gått tusenvis av skritt hver dag. Men jeg er virkelig i fullstendig zen her. Denne byen har innfridd alle forventninger og litt til. Ja, den snakker absolutt til meg, og jeg skal definitivt tilbake. Jeg har fått bekreftetnoken gang at jeg er asfaltrotte. Jeg trives blant utallige caféer, neonlys, mennesker som haster avgårde, eller rusler sakte bortover mens de myser opp på skyskrapere. I dag var det signering på bokhandleren på hjørnet. Den er ikke drevet av Meg Ryan, men signeringen var av Tom Hanks. Det fristet utrolig å møte han, en stor skuespiller og virker som et utrolig bra menneske, men en kø som strakte seg to kvartaler ... Jeg valgte å bruke den siste dagen på noe annet enn køing. Turen gikk til New York Public Library. Et fantastisk og majestetisk bygg, noe bøker fortjener, så klart. I det vi passerte en ansatt på vei inn til en av de ærverdige lesesalene sa jeg bekreftende: Jeg kan jo ikke få lånekort siden jeg ikke er amerikansk! Joda, svarte han til min overraskelse. Det kunne jeg om jeg kunne vise gyldig ID. Nå stolt eier av lånekort på New York Public Library! Og jeg må innrømme at jeg var sånn ordentlig barnslig barn-på-julaften-glad på helt ekte. Jeg aner ikke hva jeg skal med det, men tror jeg skal la meg inspirere av Anna Ahlund, som samler på lånekort! Jeg har nå to i min samling, Deichmanske i Norge og nevnte jeg New York Public Library?!

Vi planla en tur opp på toppen av Rockefeller Center, men hadde ikke planlagt kø og tid for å komme opp. Endte opp med å ikke gjøre det, men Hey, jeg har jo vært på Empire State Building en gang i forrige århundre. Vi endte isteden opp på skøyter. Det var en helt spesiell opplevelse. Hvor mange filmer og serier har med isbanen på Rockefeller? Serendipity i alle fall. Hvor vilt er det ikke å stå på skøyter på den banen fra alle filmene og seriene? Det var en ekte klyp-meg-i-armen opplevelse! Litt også fordi det var sinnsykt dyrt! Nei, det var faktisk verdt hver eneste dollar å få lov til å skøyte der!

Når man er i New York, så hvorfor ikke en souvernir-tatovering? Jeg fant Red Rocket Tattoo, og jammen viste det seg at Dave kjente til Blue Arms og Tony som tok den første tatoveringen min. Verden er liten! Og jeg er litt mer fargerik nå enn da jeg reiste fra Oslo! 

I morgen er det de mindre byene som skal utforskes. Først er det Poughkeepsie, kjent som ordet John Cage fra serien Ally McBeal, brukte hver gang han sto helt fast i stammingen. Og også kjent fra serien Friends, Ross som sovner på toget og treffer en jente han starter å date og som er fra Poughkeepsie. Jeg aner ikke hva som er i byen, men må innom. Jeg regner med at pulsen er lavere der, og at husene er lavere med hager og kanskje ser ut som seriene og filmene fra forsteder i USA, litt like hus med hager på rekke.

(Tittel: New York State Of Mind - Glee)







The sun over the skyskrapers, the never ending noise from traffic just interrupted from a siren now and then, some honking from a random car, people in a line, yellow cabs, the smell from the hot dog carts ... you would think it would be a bit stressfull, but it really wasn't. For some reason I relax in New York City. Or maybe not relax, since I've been walking ten thousands of steps every day, but I found my kind of zen in this city. The city has met every expectation I had, and a bit more. I am definitely coming back. I have once again confirmed I'm a city girl. I thrive among countless of cafés, neon lights, people rushing along, or people just wandering while they look at the skyscrapers. Today there was a signing at the book store at the corner from our hotel. Not the bookstore around the corner with Meg Ryan behind the desk, but the signing was by Tom Hanks. It was so tempting to queque up to meet him, he seems like such a sympathetic person and is an incredible actor, but the line went over two blocks ... I chose to use the day in NY City for something else than quequeing. The New York Public Library! Such a majestic and fantastic building! We passed one of the employees at the library on our way into one of the venerable study halls and I kind of jokingly let out: It's not like I can get a library card here since I'm not an American! He answered me: Yes, you can, to my surprise. I only had to show an ID, and I am now a proud owner of my own New York Public Library Card. I am probably more proud of that card than I should. I have no idea if I ever get a chance to use it, but I think I'm going to let a Swedish YA book writer, Anna Ahlund, inspire me. She collects library cards, and I think this is just going to be my first card in my collection.

We planned a trip to The Top Of The Rock, Rockefeller Center, but we didn't plan waiting two hours. We ended up not doing it, but hey, I have been to the top of Empire State Building, only it was the last century. We ended up renting skates and skated at the rink at Rockefeller Center. OMG! How unreal is it to skate at the rink you've been seeing in hundreds of tv-shows and movies? It truly was a pinch me in the arm-moment. Insane! Also because it was insanely expensive! No, actually it was worth every dollar to skate at that rink.

When in New York City, why not a souvernir tattoo? I found Red Rocket Tattoo, and by a coincidence my tattooer, Dave, actually knew of Blue Arms Tattoo and Tony who made my first tattoo. It's a small world after all! And I am a bit more colorful now than I was leaving Oslo.

Tomorrow we are going to explore two small towns. First up is Poughkeepsie, the word John Cage from the Tv-series Ally McBeal used when his stuttering was really bad. It's also known from Friends, Ross dated a girl from Poughkeepsie. He falls asleep on a train and meet a girl living in Poughkeepsie. I have no idea what is in Poughkeepsie, but I have to stop by when I have the chance. I reckon the pulse is slower there, the houses are lower with gardens and might look like the movies. 

Tuesday, October 17, 2017

This Town

Denne byen, ass! Byen som visstnok aldri sover. Det er neonlys, skyskrapere, mennesker omtrent overalt og røyken kommer faktisk ut av kumlokkene. Utallige filmer og serier er filmet et sted i denne byen, og inntrykket jeg har av byen derfra stemmer i ganske høy grad. New York er travel, men samtidig er det rolige steder. The Village har et roligere tempo. Lavere hus, koselige caféer og en herlig atmosfære og mennesker som er lette å komme i kontakt med. Det var en opplevelse å se fasaden brukt i Friends, og en helt surrealistisk opplevelse å få gå i demo fra Stonewall Inn for homofilisaken rettigheter i Tsjetsjenia. Og så utrolig mange fantastiske mennesker som stilte opp i demo! Og jeg lurer litt på hvorfor jeg lot russiske Katja ta bilde av oss med sin mobil og ikke med min?! Demoen gikk selvsagt til Trump Tower!

New York og old school graffiti hører sammen på et vis. Tog pyntet med throw ups er New York, selv om det i følge en hyggelig fyr, Paul, ble slutt på det i forrige århundre da togene fikk et materiale hvor all graffiti kunne spyles av. Han foreslo en tur til The Graffiti Hall Of Fame i Harlem. Så klart! Vi dro, så utrolig mange fine og tradisjonelle pieces, men alle var i skolegården. For det viste seg at alt befant seg på murene i en skolegård som fortsatt er skolegård. Det er ikke mer populært at ukjente turister kommer inn i skolegården i Harlem enn i skolegården på en viss skole i Oslo. Faktisk litt mindre populært i følge et skilt vi så etter å ha blitt jaget vekk av det vi trodde var en litt sur lærer. Viste seg at hun egentlig var snill...

Av en uviss årsak forbindes NY med kriminalitet, enda det er av byene med minst kriminalitet i USA.  Og det var visstnok ikke noe kriminelt bak dette heller, selv om det i øyeblikket føltes sånn ut. Jeg så en fyr med to kameraer på en høyde i Central Park, og tenkte at dit må jeg også. Der er det sikkert god utsikt og et bra sted å ta bilder. På vei opp snur mannen med kamera seg mot meg og sier bestemt: Don't come up here! It's a dead body here! På vei bort ser jeg at det står politibiler me blålys der og en sivil bil ankommer akkurat. To fyrer i sivile klær marsjerer ut, og ved nærmere titting ser jeg pistolene de har i beltet. Det er Sipowitz, sier følger mitt! It made the news! Hva gjør en strikker i en slik situasjon? Det helt naturlige! Finner en benk på andre siden av gata og tar fram strikketøyet, så klart!

Knitty City har blitt anbefalt av mange. Og for et sted! Og for noen mennesker som jobber der! Det var en så utrolig opplevelse! Garnet var sortert etter tykkelse, og det er en genial måte å sortere det på i en butikk. Og så mye herlig garn! Betjeningen var pratsom, hjelpsom og entusiastiske. Vi fikk masse info om Rhinebeck og anbefalinger til andre garnbutikker i NY. Knitty City var en fantastisk opplevelse! Anbefales sterkt!

På vei fra Knitty City til Central Park gikk vi forbi en rekke med trailere, på den ene døra leste vi Stunt Joe. Et lite oppslag på et tre kunne informere om innspilling til en TV-serie kalt You. Inne i parken foregikk innspillingen, og ved en nærmere kikk og litt googling, fant vi ut at det var Shay Mitchell fra Pretty Little Liars. For meg litt ukjent, men noen hjemme visste veldig godt hvem hun er.  Gøy å dumpe borti en innspilling uansett.

Har det blitt noe strikking på turen? Det startet bra med mye strikking på flyet, men etter det har det blitt lite strikking. Strikketøyet er med overalt, og jeg strikker her og der, men det blir kun tid til et par omganger. Jeg er fortsatt på sokkene jeg hadde startet på før jeg dro, og i denne farta blir de ikke ferdige før jeg kommer hjem heller.

(Tittel: This Town - Kygo)




Note the police cars behind the bench...
















This town... The town that never sleeps! It's neon lights, skyscrapers and people almost everywhere and the smoke do actually come up from the streets. Countless of movies and TV-series have been filmed some place in this city, and the impression I have is pretty much how it is. Except one thing, the pulse, the atmosphere that can't be caught on screen. New York City is busy, but also have calm areas. The Village is a place with a calmer atmosphere, lower houses, cozy cafés and people who seems to be easy to contact. It was such an experience to get to see the Friends' apartment. And it was totally surreal to get to rally from the legendary Stonewall Inn to Trump Tower for the human rights for gays in Chechnya. How many wonderful people! And I wonder why I let Katja from Russia take a selfie with her phone and not my phone? 

New York City and traditional graffiti belongs together. Trains decorated with throw ups is New York City, even though it's not anymore, according to a nice guy called Paul, the trains are now made out of a material where the paint washes right off. Paul suggested a trip to The Graffiti Hall Of Fame in Harlem. Of course! We found it, incredible many great ones in the school yard in Harlem. Note, in the school yard. It's even less popular to walk into a school yard on a school day in Harlem, than it is to walk into a certain school yard in Oslo. Actually you can get arrested and prosecuted for doing so, we read on a sign after we were chased out by a teacher working at the school. 

Of some reason I think about crime when I think about New York City, which is weird since they don't have that much crime. And really, no crime commited here either, but in the moment it felt a bit like it. We walked in Central Park, I saw a guy with two cameras on top of a hill and thought; that must be a good place to get a good view of the park, I want to climb up there to take a photo as well. On my way up the man turns to me and says firmly: Don't come up here! There's a dead body down there! Walking away I notice the police cars with sirens and another car is pulling up and two men in suits with guns in their belts walk over. Oh, it's Sipowitz, my friend says. It made the news. What does a knitter do in a situation like that? What's natural of course. She finds herself a bench and knit. 

Knitty City has been recommended by a lot of people. And I can understand why. What a shop! And the people working there... It was such an incredible experience. The yarn was placed after weight, and that is just genius! And so much lovely yarn! And the people working there were so helpful, engaged and lovely people. We got a lot of information about Rhinebeck and recommandation to other yarn stores in New York City too. Knitty City - gotta love it! Go there! 

On our way from Knitty City to Central Park we passed a line of trailors, on one of the doors I read Stunt Joe. A small piece of paper posted on a tree told us it was a shoot for an upcoming tv-series called You. The shoot was inside the park, and after some googling we found out one of the actresses was Shay Mitchell from Pretty Little Liars. To me not that known, but for someone back home one of her favorites. Fun to run into a film shoot anyway. 

Have I been knitting? I started real good with a lot of knitting on the plane, but after that it has only been going downhill. I bring the knitting with me everywhere, but we walk, walk, walk and never sit still for that long. I still have the socks I started before I left, and in this speed I won't finish until I leave America. 

(Title: This Town - Kygo)