Don't Worry

Lett å si når regnet høljer ned. Det er sommer, men siden det er norsk sommer i år, er ullteppe og ullsokker en naturlig del av sommeren. Det er bare å fortrenge at man egentlig skulle vært et sted hvor sola skinner dagen lang, strendene er hvite, havet er blått, solsengene står på rekke og rad. Flere enn meg som prøver å drømme seg bort til en tid hvor det ikke eksisterer en meters avstand, klemmeforbud og hvor man ikke holder hosten inne så godt man kan når man er ute? Om ikke annet så gir det norske sommerværet mye tid til lesing, strikking og binging av tv-serier. Jeg har strikket ferdig Darkwater-genseren av Jennifer Steingass. Brukte Wollmeise fra lageret. Det grå er ikke så gammelt, men jeg er ganske sikker på at det lilla er noen år. Genser nummer 14 for i år. Tror heller ikke det blir siste genser for i år. 

(Tittel: Don't Worry - The 1975) 

Easy to say when the rain is pouring down. It's summer, but since it's a stay at home summer this year and I live in Norway, it means woolen blankets and woolen socks as a naturally part of summer. Just block out where I was supposed to be if covid-19 didn't happen, a place where the sun is shining every day, the beaches are long with white sand, the ocean is clear blue, the sun beds lining up and ready to use. Are there more people who keep fantasizing about a time where social distancing and one meter distance doesn't exist, where you can hug people again and where you don't have to be afraid to cough in public? Well, at least the Norwegian summer weather gives you time to read books, knit and binge tv-series. I finished the Darkwater sweater designed by Jennifer Steingass. I used Wollmeise from my stash. I'm pretty sure the purple is some years old, but the grey isn't that old. My sweater number 14 this year. I don't think it's my last sweater this year either. 

(Title: Don't Worry - The 1975) 

Chew On My Heart

For snart tre år siden dro jeg til Rhinebeck Wool & Sheep Festival. På flyet over til New York la jeg opp til Dip Dye-genseren i garn fra G;uld. Jeg kom ganske langt. Det er en ganske lang flytur. Denne uka tok jeg fram genseren igjen. Nei, den ble aldri ferdig. Jeg har kun strikket på den på flyet over til New York. Bolen var nesten ferdig. Jeg så på den og konstaterte at jeg fortsatt liker Dip Dye-genseren. Det er også muligheter for at prosjektet har krympet i strikkeposen i løpet av de årene. Den så en smule trang ut. Vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle strikke den ferdig. Har en datter den kunne passet. Dog det er tvilsomt om tenåringen faktisk har lyst til å gå med noe jeg liker. Da tikket det inn en forespørsel fra Skeindeer Knits. Kunne jeg tenke meg å teststrikke en vest for henne? Så klart. Det fristet absolutt mer å legge opp til noe nytt enn å strikke videre på en genser som var en smule for trang til meg. Blås i datter! Hun har nok gensere. En kjapp titt på oppskriften avslørte at garnet i genseren passet til vesten. Ikke bare det, men det var nok mønsterfarger også. Eneste var at Dip Dye går litt sånn ton-i-ton, mens en vest med mønsterstrikk helst bør ha farger som gjør at mønsteret synes. Fant et hespe med grønt som passet inn. Brukte den dagen på å rekke opp genseren, og har nå startet på en vest. Men jeg er kvitt en tre år gammel UFO. Hurra for meg og klapp på skulderen. Joda, jeg har fått en ny WIP, men denne har jeg tenkt å fullføre. Fortsatt klapp på skulderen til meg.

(Tittel: Chew On My Heart - James Bay)








About three years ago I travelled to Rhinebeck Wool & Sheep Festival. On the plane to New York I cast on the Dip Dye-sweater from G;uld. I knitted pretty far. It's a long flight after all. This week I dug out the sweater again. No, I never finished it. I only knitted on the sweater on the flight to New York. The body was almost done. I took a look at the sweater and concluded I still like the Dip Dye sweater. It's also a possibility the project shrunk a bit in the knitting bag during these years. It looked a bit tight. I wondered about whether to finish it or to frog it. I have a daughter and it would absolutely fit her. Doubtful if she actually would wear something I like though. Teenagers! Then Skeindeer Knits sent med a DM. Could I test knit a vest for her? Of course. More tempting to cast on a new project than continue on a sweater too tight to fit anyway. Nevermind daughter! She has enough sweaters. A quick look at the pattern revealed the yarn in my sweater was perfect for the vest. And it didn't stop with that, but the number of contrast colors was a perfect match too. The only thing was that Dip Dye sweater is more a faded colors and in a fair isle vest you would want real contrasts. But I dug out a skein of green. I used the rest of the day to frog the sweater and cast on a new vest. But I got rid of a three year old UFO. Hurray and applause for me! Yes, I have a new WIP, but I intend to finish it. Still applause to me!

(Title: Chew On My Heart - James Bay)

To Live

Noen ganger skjer livet. Uten at det er veldig mye som skjer. Tiden bare forsvinner avgårde. I sitt rolige tempo, som ble vanlig etter midten av mars. Jeg strikker absolutt. Omtrent hver dag. Jeg har bare ikke fått så mye ferdig. Hva jeg strikker? Tja, si det. Tydeligvis på ting som ikke blir ferdig. Sånne evighetsprosjekter, som en genser på pinne 2,5 mm til meg selv og en babyjakke. Innrømmer at sistnevnte burde vært ferdig for lenge siden. Men tenk så startet jeg opp på noe annet før den ble ferdig. Det er ferietid, og ting går om mulig enda saktere nå. Det regner og regner. Litt sol inni mellom og litt hagl, sånn som hører med en norsk sommer. Jeg drømmer om hvite strender med knallblå sjø, varm, dirrende luft, små paraplyer i glassene og større paraplyer til å lage skygge over varme kropper på fargerike badehåndkler. Eller grønt gress med gjerder rundt, provisoriske scener og barer, mennesker med plastglass i hendene og musikk som overdøver alle andre lyder. Den tid kommer sikkert en gang tilbake. Fram til det, strikker jeg på ting som ikke blir ferdig og leser bøker som blir fortere ferdig. Også løper jeg ut og inn etter hva været bringer i løpet av en dag.

(Tittel: To Live - Norah Jones)









Sometimes life happens. Nothing extraordinary but just life. Time passes by without me taking much notice. Not fast, but the slow steady pace normal after mid-March. I knit. About every day. I just don't finish much. What do I knit? Well, let's see. Obviously nothing I can finish. Projects taking forever, like a sweater on needles 2,5 mm and a baby jacket. I admit the last should be finished. But I probably cast on something else before I could finish it. And it's holiday time, and if possible the slow pace is even slower. It rains. Some sun in between and some hail, just what you can expect of a Norwegian summer. I dream of white beaches with azur blue water, warm hot air, small umbrellas in drinks and bigger umbrellas to create shadow for warm bodies on colorful towels. Or green grass surrounded by fences, stages and bars, people with plastic jugs and music so high you can't hear any other sounds. Well, times like that will hopefully return. Until it does, I knit on projects which seems to be never-ending and read books which ends faster. And I run between inside and outside after what the weather decide during a day.


(Title: To Live - Norah Jones)